Mentorering - Ernst Inge’s historie

Vendepunktet

Han visste veldig lite om framtida da han i ungdommen gjennomførte to år på rørleggerlinja og ett år på landbruksskole. Ernst vokste opp på gård i Greipstad, i underkant av to mil fra Jegersberg. Det var en barndom med mye vanskeligheter i huset og med en bror som døde så altfor tidlig.  Veien ble kort til alkohol og hasj som ung og senere opiater i mange år. De siste 17 årene på LAR (legemiddelassistert rehabilitering), noe han trodde han aldri kunne slutte med. Tross alt han hadde støtt på av vanskeligheter fikk han både samboer og ble pappa. Men det kunne ikke vare. Det måtte gå galt.

Vendepunktet er brent fast i ham, den verste dagen i hans liv. Det var dagen da han mistet omsorgen for barna. Han husker hver eneste bevegelse etter at  budskapet ble formidlet, hver eneste tanke som dro gjennom hodet hans da han stod på plenen, rev seg i håret og bannet.  Det ble ekstremt tøffe år etter det. Samboerskapet smuldret opp og jobben forsvant. Det ble en tid med omveltning, tro og tvil og åndelige og spirituelle opplevelser.

En varm velkomst

Men for noen få år siden henvendte legen seg til ham og sa at han måtte gjøre noe med medisinene han hadde brukt i 17 år. Kroppen hans og livsviktige organer var i ferd med å stenge ned. Han hadde ikke noe valg, og selv om alle sa at han ikke måtte finne på å slutte med medisinene, så hoppa han i det og organiserte sin egen avrusning.

Han hadde hørt om Jegersberg gård. Ernst dro til skogs for å hogge ved og etter en uke stod plassen hans der. Han var skjør, psykosene kom og gikk og abstinensene fra LAR var ville nok. Men kjærligheten han møtte på gården og mottagelsen var sterk og viktig for ham.

Trygghet og livserfaring

Han grubler ofte på ordet mentorering. Da han kom til Jegersberg, tenkte han ikke at han ville få bruk for erfaringene som rusbruker.  Men nå innser han at bagasjen han har med seg kan være bra for andre som sliter med det samme. Livserfaringen, tryggheten, tankene og grublingen kommer ofte til nytte.  Han har også bearbeidet tankene knyttet til sin egen tro og vet at mange av de åndelige opplevelsene han hadde før han kom til gården var med på å redde ham fra det helvete han levde i. Han tenker på alle som har hjulpet ham, bedt for ham og fått ham av gårde på et eller annet tiltak. Han velger å tro at alt det positive har tatt ham videre.

Mentor og fagleder

Ernst er tilbake på gården han vokste opp og har god kontakt med barna. Han har vært med på å bygge noe over lang tid nå, og han bygger fortsatt.  Nå er han fagleder, mentor og mye har skjedd på de tre årene han har vært her. Tida er viktig, sier han. Alle trenger tid for å lande skikkelig. På Jegersberg bruker alle hverandre. Han tror det er noe av hemmeligheten.

Ernst grubler ofte over hjelperrollen, mentorrollen. Kanskje noe av det viktigste er å lære seg å forholde seg til andre? Han føler seg trygg nå. Han jobber med rusfrie mennesker, og dagen handler om å utvikle fellesskapet og skape trygghet. Når han formidler dette, er det et tydelig smil i ansiktet hans. I det smilet kan vi skimte tryggheten. Og det er nettopp den tryggheten som han vil gjøre alt i verden for å bevare.

Jegersberg gård er et viktig sted for Ernst og for veldig mange andre. Jegersberg gård er arbeidsplassen hans nå, og i dette rusfrie miljøet kan han leve, utvikle seg og gi av sin egen livserfaring til de som er nye på gården. Det er dette som er mentorering, og Ernst er en mentor som tror på prosjektet.