Foto: Erling Slyngstad Hægeland

Fellesskap - Roy’s historie

Det var som om tilliten snek seg inn i ryggraden og rettet opp hele den langstrakte kroppen da Roy Aslaksen kom til Jegersberg gård for aller første gang. Roy var sliten. Rusen og angsten hadde satt sine spor i kropp og sjel.

Han måtte prøve

Han vokste opp rett ved jernbaneskinnene i Granliveien i Vennesla. Når han tenker seg om, så var han veldig mot rusmidler den gangen. Med en far som drakk for mye, visste han hvordan det kunne gå, men nysgjerrigheten gjorde at han måtte prøve, og etter hvert prøve mer.

Han gikk på maskin- og mekanikerlinja og ville videre inn på bilmekaniker, men fikk plass på plate/sveis. Han endte på Hunsfoss fabrikker, og i fritida ble det mer og mer alkohol. Han hadde prøvd hasj, og da han senere dro inn til førstegangstjeneste, var han rusfri i tjenesten, men overstadig ruset hver eneste helg. Etter endt militærtjeneste ble det hasj og piller hver eneste dag.

Et viktig møte

Angsten har tidvis styrt hele livet hans. Og det farlige paradokset var at det var da han fikk smaken på amfetamin, at han trodde alt ble lettere. Det varte ikke lenge. Utforbakken var bratt. Han oppsøkte alle mulige former for behandling.  Det holdt en stund. Tilbakefallene var hyppige selv om han alltid fikk med seg viktig lærdom fra hver gang han prøvde behandling.

Roy bodde i Kristiansand. Han var narkoman og hadde hele tiden det å skylde på. Den ene overdosen på heroin avløste den andre. Han søkte seg inn på LAR og begynte på Subutex. I perioder fungerte dette, men tidvis var det sidemisbruk.

En dag han stod utenfor NAV møtte han en kamerat. Kameraten fortalte om Jegersberg gård. Roy ventet i NAV-køen på nye oppdrag. I sjelen var det mye tvil og lite selvtillit. I sprøytene var det amfetamin. Da kameraten gikk, stod han i Markens og sa halvhøyt til seg selv:

Faen! Æ har blitt en sliten  narkoman.

Han hadde alltid lurt på hvorfor det var så vanskelig å takle mennesker? Dette spørsmålet stilte han ofte seg selv. Samme hva han holdt på med, så ble det vanskelig med relasjoner.

Men møtet med kameraten utenfor NAV hadde motivert ham.

Han dro til Jegersberg på informasjonssamtale, og det var et eller annet ved fellesskapet, og det hvilte noe fredfullt over de han møtte. Og dette skapte tillit og trygghet. Han kjente en dragning mot dette, og han sendte en søknad.

Nå er han mentor, og han jobber i bygg og anlegg og utstråler en ro som nye folk trenger.

Roy

Han bestemte seg

Så ble det intervju, og et år senere  var Roy på plass på gården.  Bortsett fra noen korte perioder hadde han ikke vært helt rusfri siden ungdommen. I begynnelsen ble han skremt av tidsperspektiver. Tre år virket lenge. Han var ikke 17 lenger, men det tredobbelte.  

Han fant roen først etter et halvt års tid. Han bestemte seg for å jobbe med det vanskeligste han visste om: den sosiale angsten.  Han skjønte at hvis han ikke gikk inn i fellesskapet og begynte å jobbe med sine relasjonsproblemer så ville han slite også etter at han flyttet ut.

Og plutselig kunne han ta opp igjen alt han lærte på anleggsmaskinførerlinja. Han ville være med på å ta over gården. Han fikk tillit, han ville grave og jobbe, og ledelsen ga ham all den tilliten han alltid hadde lett etter. Nå er han mentor, og han jobber i bygg og anlegg og utstråler en ro som nye folk trenger.

Fem år etter det første møtet med fellesskapet på Jegersberg er han ansatt i Kristiansand kommune, har kjøpt seg leilighet og er blitt enda mer glad i mennesker. Han kan fortsatt slite litt med angst og frykt, men han kan leve med det.

Roy er nå sjefen i sitt eget liv, går nesten uten tap på hjemmebane. Han foretrekker kaffe og snakker gjerne om helt hverdagslige ting med mennesker rundt seg.

Han tenker at det var tilliten, tida og fellesskapet som reddet ham.